Stedsansen- vår innebygde GPS.

Tanker om Maj-Britt og Edvard Moser sine oppdagelser av et indre navigasjonssystem.

Psykologene Maj-Britt og Edvard Moser fikk nobelprisen i medisin i 2014 sammen med John O'Keefe. De fikk prisen for sine oppdagelser av celler som skaper et posisjoneringssytem i hjernen. Et slags indre svært sofistikert GPS som hjelper oss til å finne veien og som arbeider på meget nøyaktig måte uten att vi knapt er bevisste på det. I en artikkel i Scientific American (Nr 1- 2016) beskriver paret Moser sin forskning på en popularisert og forståelig måte.
De begynner med å peke på hvor viktig det er for oss og alle andre dyr å finne veien fra ett punkt til ett annet og at uten denne evnen skulle arten ikke kunne overleve. Deres arbeid, som i stort sett er utført på mus som forsøksdyr, har vist at navigasjonssystemet består av spesialiserte celler som kontinuerlig beregner dyrets lokalisasjon, avstanden som det har beveget seg i, retningen og farten. Sammenlagt skaper disse cellene et dynamisk kart av rommet som ikke bare fungerer i øyeblikket men som også kan spares som et minne for senere bruk.
I artikkelen beskriver de hvordan en tankegang om et indre kart har vokst fram under de seneste hundre årene. Men det var først under 50- tallet når man utviklet mikroelektroder som kunne føres in hjernen og studere aktiviteten i enkelte celler at det blei mulig å verifisere det nevrologisk grunnlaget for et slikt kart.
John O'Keefe brukte teknikken for å studere cellene i hippocampus, et område i hjernen som man lenge hadde forstått var vesentlig for hukommelsen. (https://sv.wikipedia.org/wiki/Hippocampus) 1971 kunne han rapportere at det var visse nevroner der som blei aktivert når musen tilbrakte mere tid på et bestemt sted flere ganger. Derfor kalte han disse cellene for stedceller. Videre kunne han også se at forskjellige stedceller blei aktivert på forskjellige steder i rommet og at det blei skapt et mønster som formet et kart over de besøkte stedene. Dette var en tankegang som paret Moser arbeidet videre på og de kunne vise at det skaptes et mønster eller et rutenett som koordinatene i et kart. Man har valgt å kalle det gitterkart. Cellene som skapte dette gitterkartet kalte de gitterceller. Gitterkartet var dessuten formet som et hexagon (sekskant). De kunne dessuten vise at andre celler blei aktivert når musen støtte mot kanter eller avgrensninger og de kalte disse cellene kantceller. Så sent som 2015 oppdaget de en fjerde type celler som blei aktivert ut fra hastigheten som musen beveget seg med.
Alle de forskjellige cellene virker sammen og hjelper musen til å finne fram og orientert seg i rommet. At hastigheten den beveger seg med kan registreres visar at det også finnes en form for tidsoppfatning.
Nå er det rimelig å hevde at disse forskningsresultatene bare er gyldige for mus og ikke for mennesker. Men da skal man ta i betraktning at de deler av hjernen som er studert hos musen er ganske lik hos oss mennesker og at det derfor er sannsynlig at vi har det samme navigasjonssystemet som på lignende måte hjelper oss til uten videre å finne fram i våre omgivelser. Vi beveger oss enkelt fra rom til rom i huset vårt og behøver ikke tenke eller bevisst anstrenge oss for å finne veien til soverom og kjøkken. Det man har oppdaget er det ureflekterte og intuitive. Å vite uten å vite hvorfor man vet. Det handler om en større og viktigere del av vår personlighet enn vi gjerne tenker på. Jeg vet hvor jeg skal gå uten å tenke på det. Ofte vet jeg hva jeg skal velge uten å bruke intellektet. Slalåmkjøreren som tar seg fra start til mål i ei løype har ikke tid til å tenke på hvor han skall svinge, han må reagere umiddelbart og intuitivt. Om man synger eller spiller er det antagelig fra det samme dypet i hjernen som neste tone kommer. Det er ikke bare rommet vi kan forholde oss til på denne umiddelbare måten. Vi har også et innebygget forhold til tid. Vi har alltid en viss forestilling om hvilken tid det er og at paret Moser finner celler som forholder seg til hastigheten musen beveger seg med tyder på at det også finns en slags klokke innebygget i de samme delene av hippocampus. Det er ganske selvfølgelig ettersom vi lenge har kunnet konstatere att hukommelsen har en viss lokalisering til dette området. For det er umulig å tenke seg en hukommelse som ikke har et forhold til tiden. Hukommelse og tid er intimt sammenkoblet. Det handler om evnen til å bevare det forgangne i det nåværende på en måte som samtidig skapar selve bevisstheten. Bevisstheten som alltid har sin utbredelse i tiden der hukommelsen og evnen til å med forventning lene seg in i framtiden skaper den verden vi lever i og forstår alt ut fra. Vi moderne mennesker stoler ikke så mye på denne umiddelbare evnen til å oppfatte tid. I større og større utstrekning deler vi in dagen og livet etter det klokken viser og mister antagelig i større og større utstrekning kontakten med vårt indre tidsfløde.
Moser og den forskningstradisjon de representerer har fokusert på den delen av hjernen som vi deler med andre pattedyr, men vi behøver også ta et skritt lengre og fokusere på det spesifikt menneskelige. Det typiske for vår hjerne er at den er mye større enn hjernen til andre pattedyr og har dermed en rekke funksjoner som vi er alene om. Neocortex, hjernens ytterste lag har omtrent samme tykkelse hos alle pattedyr (https://sv.wikipedia.org/wiki/Neocortex ) Hos mus er den slett på overflaten, men hos de arter som behøver en større hjernekapasitet er den rynket og får dermed en større overflate med plass for flere nevroner. Hos mennesket utgjør neocortex 80% av hjernens vekt. Det er vår bevissthet, vår selvbevissthet, vårt språk og vårt intellekt med evnen til å skape en representativ indre verden som krever så stor hjernekapasitet. Ut fra dette kan vi dele hjernen i to funksjonelle deler der den ene delen er den vi har felles med dyrene og den andre delen, en vesentlig del av neocortex, rommer det spesifikt menneskelige. På den samme måten finner vi en motsvarende oppdeling av personligheten som så mange har påpekt og som til eksempel Sigmund Freud bygget psykoanalysen på. En slik todeling er på mange måter kunstig i og med at det handler om en dynamikk og en kontinuerlig interaksjon på samme måten som mellom alle andre av hjernens strukturer. Like fullt er det ett poeng ved å fremheve ulikhetene mellom disse to delene av hjernen og av vår personlighet ettersom det hjelper oss å forstå de indre konflikter som vi mennesker gjerne havner i.
Å være et menneske er noe annet en å være en mus og dette påvirker også hvordan vi orienterer oss. I den enkle hverdagslige orienteringen er vi like, der går vi på det intuitive og umiddelbare, men når vi skall ut i mere kompliserte forhold som i skogen eller på sjøen bruker vi gjerne kart og kompass eller en GPS som hjelp til å finne fram. Men da er det de kognitive og analytiske funksjonene i neocortex vi benytter oss av.
Det som fremfor alt er det typiske ved det å være menneske er språket som også kan lokaliseres til neocortex. Med språket stiller vi oss alltid i et utvendig og analyserende forhold til tilværelsen. Vi kan formidle informasjon om hvor vi har vært, hvordan det så ut der og beskrive veien gjennom å referere til en himmelretning samt beskrive karakteristiske objekt som trær, hus, fjell og vann. Språket kunne utvikle seg samtidig med selvbevisstheten og evnen til å stille seg i et utvendig forhold til seg selv og andre. Å rive seg løs fra det som er forhånden og det umiddelbart gitte for bevisstheten og skape symboler som var mulig å ta med seg og huske. Men så hadde mennesket tatt steget i en annen dimensjon. In i rommets, analysens, objektiviseringens og fremmedgjøringens verden.
Den franske filosofen Henri Bergson klargjorde tydeligere en noen annen at vår personlighet er delt ut fra det som er vår umiddelbare måte å oppleve verden på og som vi deler med dyrene og det som er det spesifikt menneskelige. (Se min bok om Henri Bergson http://www.anfinset.se/279100266 ) Mens vi med det umiddelbart gitte for bevisstheten har evnen til å være deltagende og i fenomenet vil vi gjerne med vårt intellekt havne i et analyserende utenforskap der opplevelsen av mening og eksistens går tapt. Bergson snakket om et overflatejeg og et dypjeg og advarte mot at vår kultur går i retning av å fremheve overflatejeget på bekostning av dypjeget. Som eksempel pekte han på att det går å besøke Paris på to måter. Man kan reise til Paris og ha sett alt, ta en mengde fotografier og filme med videokamera og siden reise hjem uten å fått så mye mere med seg en om man hadde sett et TV program om Paris. Men, sier Bergson, det går også å være i Paris. Det går å oppleve Paris hvilket ikke er det samme som å bare se Paris. Man kan innånde atmosfæren, man kan være nærværende med alle sanser og på den måten oppleve byen, det vil si forholde seg med det umiddelbart gitte for bevisstheten. Da er det med dypjeget man erfarer Paris.
Vi kan forholde oss til mye på den samme måten, vi kan være umiddelbart i eller vi kan stå utenfor og være betraktere som analyserer og veier. Uten kontakt med de dypere lagrene av hjernen (”musehjernen”), mister vi det umiddelbare og havner i den stivnede fremmedgjøringens verden. At vite uten å vite hvorfor man vet blir mindre og mindre gangbart. Vi behøver mere og mere bekreftelse fra instrument, datamaskiner o.s.v. Jeg hørte en gang et intervju på radioen med en kaptein på en færøysk fiskebåt. Han hadde fisket i Barentshavet hele sitt liv og hadde begynt som ung gutt sammen med sin far. Når man spurte ham om hvilket navigasjonsutstyr han hadde fortalte han at båten var utrustet med elektronisk kompass og GPS, men han sa også at han brukte det svært sjelden etter som han nesten alltid visste hvor ham var likevel. Når han blei spurt om hvordan han kunne vite det svarte han at det visste han ikke, men kunne tenke seg at det hadde å gjøre med lys, lukt og farger. Med andre ord, perseptuelle inntrykk umiddelbart gitt for hans bevissthet. Det viktigste var at han stolte på disse inntrykkene hvilket den moderne sjøfareren gjør i mindre og mindre grad.
Det var kanskje ikke så underlig att vikingene fant veien på havet uten riktige navigasjonshjelpemidler. De visste uten å vite hvorfor de visste og stolte på sin intuisjon og sin umiddelbare evne til å orientere seg. Ettersom vi ikke gjør det lengre kan vi heller ikke forstå dem.
Det er blant annet dette den danske forfatteren Peter Høeg forsøker å beskrive i sin bok Frøken Smillas fornemmelse for snø (1993). Hovedpersonen, Smilla, er en kvinne av eskimoisk opprinnelse som bor i Danmark. Hun har vært med på mange forskningsekspedisjoner på Grønland og har bevart sitt folks evne til å finne fram i ødemarken under vanskelige forhold. Som den færøyske kapteinen visste hun uten å vite hvorfor hun visste. En ekspedisjonsleder sa at man på grunn av dette burde ta med seg Smilla selv om man blei nødt til å bære henne i ryggsekken. Hun og den færøyske kapteinen hadde kontakt med de områdene i hippocampus som paret Moser beskriver og kunne nyttiggjøre seg denne evnen som har sine røtter i disse dyp av hjernen.
Vi behøver i større utstrekning løfte fram og fokusere på det vi har felles med dyrene, intuisjonen og det umiddelbart gitte for bevisstheten. Det er tross alt der vi finner kraften og livet i oss, spontaniteten og kreativiteten. Det skulle ha blitt magre forskningsresultater om ikke forskerne hadde kunnet ta utgangspunkt i hypoteser sprunget ut fra deres fantasi, intuisjon og kreativitet.
Når vi i dag snakker om muligheten til å skape artifisiell intelligens er det i hvert fall så langt utelukkende det rasjonelle intellektet man vil kopiere. Det spesifikt menneskelige, evnen til å stå i ett utvendig beregnende forhold til alle fenomen, det som kan kvantifiseres og digitaliseres. Paradoksalt nok er det dypeste i oss, det vi har felles med dyrene som er det mest levende og dynamiske og som har sin plass i tid og ikke i rom som man ikke kan kopiere.