De uønskede barna og myten om byttingen

Når man leser i de fine bygdebøkene for Hol kommune i Hallingdal, Folk og fortid i Hol, blir man slått av at mange barn blei født utenfor ekteskap. I tiden fra 1850 til 1920 var det mange. Jeg har ikke regnet dem, men ser at det finnes eksempler på mødre som hadde både to og tre barn uten å være gift.

Hva var årsaken kan man spørre seg? Utdanning eller mangel på prevensjon. Sosioøkonomiske faktorer må man kanskje også ta hensyn til. Men i disse tider der Metoo bevegelsen setter søkelyset på menns tendens til å ikke respektere kvinner blir det nærliggende å tenke i andre baner. Var virkelig alle disse graviditetene en følge av frivillig seks? En ung 17 årig jente visste meget godt hva det ville innebære å få ett barn uten å være gift, hun hadde mange eksempler som hun kjente til og visste meget godt hvor komplisert det ville bli.
En gammel man født ca 1900 fortalte om en lek de hengav seg til i ungdommen. Til eksempel i høyonna var det morsomt å «sette stakk». Det innebar at gutten dro stakken over hodet på jenta og siden var det fritt fram. Så man kan mistenke at det fantes en kultur preget av at kvinner ikke hadde makt og mulighet til å frede seg og at menn så det som sin rett og sitt privilegium å gjøre som de ønsket. I så fall er dette en fortelling om bygdenorge som kanskje ikke er helt nasjonalromantisk gangbar, men som behøver belyses og tas ett oppgjør med.
Men så må vi heller ikke glemme de uønskede barna, enten de ble fødd utenfor eller innenfor ekteskapet. For det var jo også ganske vanlig å gifte seg fordi de måtte. Men enten barnet fødtes innenfor eller utenfor ekteskapet så var de i utgangspunktet uønskede
De som ble fødd utenfor ekteskapet fikk ett ekstra problem, de måtte forholde seg til samfunnets tendens til å se ned på dem.
Hvordan kom dette å være et uønsket barn til å prege dem? Hvordan kom det til å påvirke deres mentale helse?
Her må man huske på at å være uønsket ikke nødvendigvis er det samme som å være avvist. Det er nemlig avvisningen som er det mest skadelige. Og den kan forekomme selv i de familier som på overflaten ser perfekte ut.
Det kunne være mange grunner til at de uønskede barna klarte seg så bra som de gjorde. De var kanskje uønsket, men blei likevel ikke avvist. Moren hadde kanskje kapasitet til å elske sitt barn selv om hun ikke elsket eller til og med hatet barnets far. På gårdene fantes det dessuten mange andre mennesker som kunne tre støttende til og som barnet kunne ty seg til. Det fantes besteforeldre, søsken og ofte andre slektninger som bodde på gården.
Men det var nok heller ikke slik at alle barn som blei født utenfor ekteskap blei godt mottatt på gårdene. Det var antagelig ganske vanlig at de kom nederst på rangstigen om moren ikke klarte, eller ikke ville stå opp for det og forsvare det. Så mange vokste nok opp på gården som en løvetann som måtte klare seg på smulene.
Myten om byttingen viser att dette handler om et problemområde som man har strevet med å forholde seg til langt tilbake i tiden.
Myten har kommet til for å ta hånd om og forholde seg til problematikken omkring det uønskede og avviste barnet og viser på den følelsesmessige kompleksiteten knyttet til dette
En bytting var i folketroen ansett for å være ett barn av underjordsfolket som var blitt lagt i voggen i stedet for det riktige barnet. Myten finnes i hele Europa. I Norge og Sverige er det helst trollmor som er den skyldige. Hun forvandlet sitt barn til å bli likt et menneskebarn og byttet det ut. Siden finns eventyret om byttingen i mange ulike varianter. Selma Lagerlöf skrev en liten novelle med tittelen Bortbytingen der hun presenterte en versjon. Felles for de ulike versjonene var at det handlet om ett barn som moren var misfornøyd med og som i utgangspunktet antagelig var uønsket. Som ikke så bra ut eller som var vanskelig. At det skrek for mye til eksempel. Når det gikk opp for henne at det antagelig handlet om en bytting var det nødvendig å behandle dette barnet dårlig slik at det skrek mye og vantrivdes. Da skulle trollmor bytte tilbake og legge menneskebarnet i vuggen igjen. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for å være en bytting.
Den psykologiske forklaringen til at myten om byttingen har oppstått er at det handler om et uønsket barn. Et barn som moren egentlig ikke ville ha.
Men det er alltid vanskelig for en mor og hyse slike følelser for sitt barn. Det gir skyldfølelse. En mor skall elske sitt barn, om hun ikke gjør det er hun ingen god mor. Med skyld er det slik at vi gjerne vil bli kvitt den på en eller annen måte, vi vil få den i fra oss og legge den på noen annen eller noe annet. Da fyller myten sin funksjon. Moren kunne få utløp for sitt hat mot barnet, hun kunne plage det uten å få skyldfølelse spesielt når hun også hadde fått andre til å akseptere at det handlet om en bytting. En mor eller far som ikke ønsker sitt barn har ofte stor skyldfølelse for det og en måte å komme fra den på er å legge skylden over på barnet. Det er fordi du skriker så mye og er så umulig at det ikke går å elske deg. Kan barnet da ha så mange andre valg enn å forsøke å være slik at det kan bli godtatt? Forme seg etter de krav som det tror kan lede til at det ikke blir avvist?
Det utvikler seg gjerne et idealisert selvbilde. Et bilde som man må leve opp til for å være bra nok i andres øyne, alt for å hindre å bli avvist og bortstøtt. Det er ganske vanlig å høre at: "Hele mitt liv har gått ut på å innrette meg slik at jeg skal være sikker på at jeg får være med. Jeg har utviklet en fantastisk sensitivitet på hva andre mennesker ønsker og vil, slik at jeg kan innrette meg etter dette".
En konsekvens av dette kan bli at barnet ikke kan realisere seg selv og forme seg ut i fra sin særart. Problemet blir eksistensielt, det blir vanskelig å stå i et ekte forhold til seg selv og andre og det blir gjerne betrakteren som ikke kan delta i tilværelsen.
Om vi tar utgangspunkt i moren som har skyldfølelse for at hun avviser barnet, og ikke vil se eller erkjenne det hos seg selv. Helt ubevisst vil hun forholde seg i relasjon til barnet på en slik måte at det vesentlige blir å komme fra skylden. Samspillet blir derfor ikke ut fra barnets behov, men ut fra morens behov. Det kan bli slik at barnets selvregulering settes ut av spill, det får kanskje ikke mat når det er sultent, men når mor har skyldfølelse. De gode kakene bakes ikke og gis til barnet av kjærlighet, men for å dempe mammas skyldfølelse for at hun hater det og kanskje helst ønsker at det skulle dø. En slik problematikk leder ofte til spiseforstyrrelser, barnet vil ikke ha mammas mat fordi den hele tiden gis på feil premisser.
Tankegang en om det avviste og uønskede barnet har jeg også benyttet meg av i analysen av Anders Behring Breivik.  Klikk: A. B. Breivik no