Anders Behring Breivik

Eventyret om byttingen

Nå har jeg lest Åsne Seierstads bok «En av oss». Seierstad skaper ett nyansert bilde av Breiviks liv helt fra tidlig barndom. Hun beskriver også Wencke Behrings barndom og oppvekst etter som hun inser att sønnens problematikk ikke kan forstås annet enn i lys av morens ganske problemfylte liv.

Men Seierstad nøyer seg med beskrivelser og fakta. Hun gjør ingen dyptgående analyser, det skulle overskride hennes journalistiske rammer.  Dette leder imidlertid til at det kommer til å klø i fingrene på en gammel psykolog. Det blir fristende å gå videre til en mere dyptgående psykologisk analyse etter som tilfellet Anders Behring Breivik handler om psykologi og forståelse av den underlige og bisarre verden som denne mannen lever i.

Likevel havner jeg umiddelbart i tvil. Jeg kjenner at jeg nærmer meg et problemområde som er så følelsesladet at den automatiske reaksjonen er å trekke seg bort. Nysgjerrigheten er imidlertid så mye større enn betenkeligheten.

Jeg kan tenke meg at det tvil jeg opplever på mange måter er lik den tvil som mange har opplevd overfor det å nærme seg Hitlers personlighet i samme hensikt. Visse Holocaust forfattere har hevdet at det er rent blasfemisk å gi seg in på dypere analyser av Hitlers personlighet. De vill at man skal nøye seg med å dømme ham etter hans gjerninger som ett ondt menneske som bare er en avart av homo sapiens. Andre anser at alle analyser som leder til dypere forståelse også bidrar til at vi bedre kan trekke lærdom av historien. Det har også vært et motstand på grunn av at mange har opplevd at slike analyser er til for å finne unnskyldninger og ta fra Hitler ansvaret for det han gjorde. «Det var for at han hadde en så streng far etc.» Jeg vil poengtere at jeg ikke på noe vis er ute etter å befri Anders Behring Breivik fra skylden eller ansvaret. Jeg er bare ute etter å kunne forklare og forstå. Alle har ansvaret for seg selv og sine handlinger.

Fellesnevneren mellom Breivik og Hitler er at de er megalomane mennesker  som man må advare mot. (Megaloman=storhetsgalskap) Med sine manipulerende evner vil slike personligheter fortsette å forføre, fortrykka og utnytte. Har de evnen til det kan de få mange med seg i fordervet, der Hitler framstår som den i særklasse verste folkeforføreren. At jeg nå nevner Hitler beror på at det finns mange andre likheter mellom de to, både i deres livshistorie og i deres handlinger. Man kan synes at det ikke finns proporsjoner i å nevne de to samtidig. Riktig nok er deres gjerninger ikke av samme dignitet og størrelse, men hva disse megalomane personligheter lykkes med har med mye annet å gjøre enn deres personligheter. De skall befinne seg på rett plass til rett tid og de skall fremfor alt ha begavelse til å lykkes med å realisere sine visjoner. De fleste med de samme personlighetstrekkene lykkes ikke med mere enn å gjøre livet surt for sine medmennesker, sine nærmeste og sine arbeidskamerater. Vi skal heller ikke undervurdere Breiviks evner i dette henseende. Han har dessverre en ganske stor skare likesinnede som danner hale på nettet.

For meg som psykolog lokkes jeg av at jeg her har et åpent tilfelle. Åpent i den mening at det går å trenge in i det uten å være hindret av hensynet til personvern. Alt er offentlig almen gods.

Når man som jeg har arbeidet hele det yrkesvirksomme livet med alle slags psykiske problem er det mange fasinerende skjebner og livshistorier man skulle ville skrive om, men det strander alltid på hensynet til personvern. Mange finns kanskje ikke lengre i livet men det kan likevel finnes pårørende som kjenner seg igjen. Her ser jeg ingen slike hinder.

Åsne Seierstad kom snart fram til att Breivik er et avvist barn, men kunne også konstatere at moren Wenche Behring også var ett avvist barn. Wenche blei født med keisersnitt etter som moren hadde fått polio. Moren var så sterkt angrepet av polio at hun ikke kunne ta hånd om Wenche som havnet på barnehjem. Når hun fikk komme hjem ga moren henne skylden for at hun hadde blitt syk og behandlet henne dårlig i største allmenhet. «» Slem» var hun – hun som hadde gitt sin mamma «denne sykdommen» -- Moren som heller vill hatt friske bein enn en datter.» (Seierstad) Det var så ille at Wenche flere ganger tenkte på å hoppe ut fra et stup. Wenche flyktet til sist hjemmefra da hun var 17 år gammel. Seierstad sier at det å være avvist kommer til å prege personligheten, spesielt blir tilknytning påvirket, men går ikke nærmere in på det. Her vil jeg forsøke å beskrive mere inngående på hvilken måte personligheten kommer til å bli påvirket av det å være uønsket eller avvist.

Jeg vil gjerne være tydelig med at jeg ikke har krav på at min fremstilling skal ses på som noen absolutt sannhet. Den går ut fra en forståelse som i hovedsak er min egen og bør i sin helhet ses på som en hypotese. Det er en beskrivelse ut fra en innfallsvinkel, men det finns sikkert mange andre å velge blant som gir ett annet bilde.

Jeg begynner med å ta utgangspunkt i eventyret om byttingen.

John Bauer: Bortbytingen.

En bytting var i folketroen ansett å være ett barn av underjordsfolket som var blitt lagt i voggen i stedet for det riktige barnet. Myten finnes i hele Europa, i Norge og Sverige er det helst trollmor som er den skyldige. Hun forvandlet sitt barn til å bli likt et menneskebarn og byttet det ut. Siden finns eventyret om byttingen i mange ulike varianter. Selma Lagerlöf skrev en liten novelle med tittelen Bortbytingen der hun presenterte en versjon. Felles for de ulike versjonene var at det handlet om ett barn som moren var misfornøyd med. Som ikke så bra ut eller som var vanskelig. At det skrek for mye til eksempel. Når det gikk opp for henne at det antagelig handlet om en bytting var det nødvendig å behandle dette barnet dårlig slik at det skrek mye og vantrivdes. Da skulle trollmor bytte tilbake og legge menneskebarnet i vuggen igjen. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for å være bytting.

Den psykologiske forklaringen til at myten om byttingen har oppstått er at det handler om et uønsket barn. Et barn som moren egentlig ikke ville ha. Men det er alltid vanskelig for en mor og hyse slike følelser for sitt barn. Det gir skyldfølelse. En mor skall elske sitt barn, om hun ikke gjør det er hun ingen god mor. Med skyld er det slik at vi gjerne vil bli kvitt den på en eller annen måte, vi vil få den i fra oss og legge den på noen annen eller noe annet. Da fyller myten sin funksjon. Moren kunne få utløp for sitt hat mot barnet, hun kunne plage det uten å få skyldfølelse spesielt når hun også hadde fått andre til å akseptere at det handlet om en bytting.

Wenche Behring hadde alle slike motstridende negative følelser mot sin sønn. Det tok seg uttrykk i at hun under graviditeten ønsket å fjerne ham, men loven om fri abort hadde ennå ikke tredd i kraft. Siden tok det seg uttrykk i att hun hele tiden lette etter feil på ham og opplevde ham som et vanskelig barn. Hun hadde imidlertid ikke troen på byttingen å hjelpe seg med, i stedet revs hun i stykker av sine motstridende følelser og var en tid på grensen til en psykotisk tilstand. Det resulterte i en ambivalens, i sitt sinne skjøt hun ham fra seg med den ene hånden for så å trekke ham tilbake med den andre når skyldfølelsen overtok.

Psykologisk eller biologisk arv

Wenche tenkte antagelig på samme måten som de fleste foreldre. De fleste forholder seg til sine negative opplevelser i barndommen med den tanke at når jeg får barn skall jeg ikke utsette dem for de samme problemene. Wenche var fullt klar over at hun ikke var et elsket barn og hadde sikkert ambisjonen om å forholde seg på en mere kjærlighetsfull måte til sine egne barn enn det hennes egen mor hadde maktet. Likevel klarte hun det ikke, hun tok til og med Anders med til sosiale myndigheter og ba at de skulle ta hånd om ham, med andre ord, at han skulle få nettopp den behandling som hun selv hadde vært utsatt for. Hva er så kraften bak dette? Hvorfor må historien repetere seg? Det er lett å tenke at det handler om arv og gener, spesielt i vår tid når det meste av menneskets adferd på et eller annet vis knyttes til gener. Det kan hende at genene spiller en viss rolle, men ut fra min forståelse og erfaring er det andre kraftfulle mekanismer som er langt vesentligere. Det kan se ut som arv, men handler egentlig om identifikasjon. La meg forklare. Når ett barn blir avvist tar det imot denne avvisningen som et budskap om at det ikke duger. Det skulle vært annerledes eller en annen og det forsøker fortvilet å lete etter måter å være på som kan blidke og som det kan få positive reaksjoner på. Det sikreste og oftest eneste mulige er å forsøke å gjøre seg lik den som avviser. Når jeg sier at det er det eneste mulige er det fordi det ikke finns noen annen referanseramme, spesielt ikke for Anders som bare hadde sin mamma. Jens var ikke nærværende og forsvant ganske tidlig ut av bildet. I psykologien er dette fenomenet kjent som identifikasjon med aggressor. Men dermed var Anders inne på en ganske farlig og vanskelig vei. For hans del blei det slik at han gjorde seg lik de sider hos Wenche som antagelig var mest utviklingshindrende for ham. Han skapte en avvisende side hos seg selv som blei tyrannen i hans eget liv som hele tiden fortalte ham at han ikke dugde som han var. Att han måtte være bedre og løfte seg til andre nivåer for å ha rett til å finnes til i verden. Denne streben finnes som en rød tråd i hele Seierstads fremstilling. Han ville for mye og ville ha for mye slik att han oppnådde akkurat det han vill slippe fra, han blei avvist. Han blei mobbet, han fikk ikke den plass han ville ha blant taggerne, han blei avvist i Fremskrittspartiet etc. etc.

Det er også en annen side ved dette. Et barn er avhengig av sine foreldre og behøver se sin mor og far som god, ja til og med feilfri. Da gjelder det å kunne se bort fra feilene, gjøre seg blind for de sider som er truende og skremmende. Ikke se hatet i Wenches øyne når hun vill at han skal dø. Det er ikke mamma som er ond og ikke vil ha meg det er jeg som er dårlig og ikke verdt å bli elsket. På denne måten tok Anders til seg avvisningen og gjorde den til sin egen for å slippe å se at det ikke var mamma som ikke ville ha ham, eller høre meningen med ordene når hun skrek til ham at hun ønsket att han var død. (Seierstad) Da kunne han virkelig ty seg til henne slik som han behøvde det. Seierstad beskriver hvordan han klamret seg fast til Wenche på en måte som hun opplevde som ubehagelig. «Han lot henne aldri være i fred. Om natten lå han i sengen hennes, tett inntil, og «trengte seg på henne»».  Å være et uønsket eller avvist barn blir den viktigeste delen av identiteten, det blir noe man er og som preger all relatering til andre. Denne identifikasjonen er gjennomgripende og preger ikke bare personligheten, den preger også kroppsholdning og væremåte, ja til og med utseendet som man oftest tror har med biologisk arv å gjøre kan preges av at personen har gjort seg lik slik som beskrevet.

 Ja men alle behøver jo identifisere seg med noen, ha forbilder og skape seg en identitet sier du. Visst, men da må vi skille på hva vi kan kalle positiv og negativ identifisering. Den positive identifiseringen er preget av frihet. Man tar til seg det som passer med ens særart. Man kan smake og tygge på en slik identifikasjon for så å spytte den ut igjen. I tenårene er det mange som for en kort tid gjør seg lik en idol, men ofte blir denne likheten byttet ut med en annen idol når denne entrer senen og blir inne i gjengen. Den negative identifiseringen er derimot preget av ufrihet, man må gjøre seg lik for avverge avvisningen og slippe unna angst og smerte. Ut fra dette kan man forstå at Breivik uttaler at han ikke har problem med å sitte i fengsel, han har vært i et fengsel hele sitt liv. Spør man ham så mener han noe annet med dette, men egentlig handler det kanskje om den egne ufriheten i den egne kroppen.

Identitet er på mange måter det man er og som gir de karakteristiske trekkene i personlighet og karakter. Ens identitet er imidlertid avhengig av andre. Det må finnes et komplement til den. Læreren kan ikke være lærer om han ikke har en elev. Legen kan ikke være lege om han ikke har pasienter. Til sist er det å være menneske noe man ikke bare kan være for seg selv, men bare i relasjon til andre mennesker. Den som er ett avvist barn og har dette som sin vesentligste identitet vil søke seg til noen som avviser. Slik oppstår også paradokset at den kvinne som har blitt fysisk mishandlet som barn gjerne søker seg til menn som mishandler, og kommer hun seg vekk fra den ene finner hun snart en ny.

Når jeg studerte i Oslo for snart 50 år siden fikk jeg med meg noen kloke ord fra en lærer som jeg har båret med meg i alle år. «Kan du svare på hva en person lengter etter, men ikke har fått har du en viktig nøkkel til forståelse». Det var underforstått at vi bærer med oss det vi lengter etter og ikke har fått og at vi alltid vil forsøke å få det. Den som har det avviste barnets identitet søker seg med andre ord til den som avviser eller er lik en avvisende forelder med håpet om at denne til sist skal gi det han lengter etter. Det er ikke bare det at han vil ha for mye, men han vil ha det han skulle hatt som barn og egentlig ikke kan kreve som voksen person. Når han attpåtil velger en person som ikke kan eller vil gi ender dette gjerne med skuffelse og havari. På ett vis er det en trygghet i å kunne si: «Det var vel det jeg visste, det var ikke en person som var noe å ha likevel.» Så søker personen seg videre til den neste som kan fylle rollen som den avvisende. Historien gjentar seg, men det har det «gode» med seg at han slipper å stoppe opp å sørge det han faktisk ikke har fått. En slik sorg skulle kunne befri ham fra denne lengselen og bryte mønsteret så det kunne bli mulig å søke seg til andre mere konstruktive relasjoner. Men sorg gjør ondt og vi kan gjøre mye for å slippe å møte den.

Jeg må skyte in at det finns mange nyanser når det gjelder slike negative identiteter. Det er forskjell på å være et avvist barn og å være uønsket barn. En kvinne som skulle forholde seg til sin identitet sa at hun var ett bortglemt barn og hun så seg selv sitte alene på en lang og øde vei der noen hadde glemt henne. Disse nyansene spiller stor rolle for hvem man kommer til å søke seg til og hva man krever å få av dem.

Å finnes til som menneske er altså ikke mulig uten i relasjon til andre mennesker og vi er villige til å slå knute på oss og forandre og forvandle oss for å få være med i et bekreftende samspill med andre. Bak dette finns sterke drivkrefter. En er angsten. Det er ikke en angst for noe eller for noen, det er angsten for intet. Dette lille ordet, intet, skremmer mere enn noe annet. Det er som et sort hull i universum som sluker alt som når frem til det. Det er ødeleggelse og utslettelse. Det innebærer å ikke lengre finnes til som menneske, det er en umulighet. Om et menneske presses til den ytterste grensen og nærmer seg «det sorte hullet» har det tre utveier har det blitt sagt. Det kan ta livet av seg selv eller noen annen, eller det kan gå in i galskapens verden. En fjerde utvei kunne være misbruket. Breivik var ved denne grensen. Han forsøkte å ikke bli gal, han tenkte på å ta sitt liv, men han valgte å ta livet av andre. Slik sett kan man tenke seg at hele «Manifestet» på flere hundre sider bare var en overbygning, og at det egentlig handlet om ett narsissistisk menneske som drepte for å slippe galskapen. Det gjorde han nå ikke ettersom selve handlingen var galskap. Når han holdt på å lage bomben og når han skulle til Utøya for å drepe var det hele tiden dette han hadde i hodet: «Klarer du ikke dette er du en null.» (Seierstad)

Når Wenche Behring møtte Jens Breivik.

 Wenche Behring hadde leid en liten leilighet i en leiegård på Frogner. Der bodde hun med sin fem år gamle datter, Elisabeth. Hun bodde i første etasje og i en større leilighet i etasjen over bodde Jens Breivik. Jens var diplomat ved utenriksdepartementet. Wenche var hjelpepleier. Han var 43, hun var 32. Seierstad forteller at de møttes i vaskekjelleren og ganske snart hadde de innledet et forhold. At de møttes hang sikkert sammen med en rekke tilfeldigheter. At hun kom til å bo nettopp der kunne ha å gjøre med alle de tilfeldigheter som spiller in når man får en leilighet. Den blei kanskje plutselig ledig ettersom den som bodde der hadde gått bort i en hjerteinfarkt eller lignende uforutsigbare omstendigheter. Hva tilfeldighetenes spill kan lede til er et spennende tema. Filmen Match Point av Woody Allen handler om dette. Det er et øyeblikk i en tennismatch når ballen havner oppe på nettet, og i brøkdelen av en sekund kan den enten trille over eller falle tilbake. Med litt hell går den over. Stang inn eller stang ut, faktorene som spiller in er så mange at det er umulig å beregne utfallet. Det går bare å gjøre statistiske sannsynlighetsberegninger. Om de ikke hadde møtts hadde Norges historie sett annerledes ut. Frem til de møttes hadde tilfeldighetens lover spilt sin rolle, men når de til sist møttes overtok helt andre mekanismer. Da var de plutselig trukket in i hverandres dramaer der begge hadde sine manuskript å følge. 

Kort tid etter møtet i vaskekjelleren blei Wenche med barn. De giftet seg i den norske ambassaden i Bonn. Wenche kjente i begynnelsen glede over graviditeten, skriver Seierstad. Vi kan tenke oss at all hennes gamle lengsel for en tid så sin mulighet til å bli tilfredsstilt. Hun hadde truffet en mann som materielt kunne gi henne det hun ønsket seg. Datteren var resultatet av en tilfeldig forbindelse og hun hadde vært nødt til å klare seg med ganske små midler. Hun så også muligheten til å få den familie hun aldri hadde hatt. Hun begynte ganske sikkert relasjonen med en forestilling om att Jens var et varmt og givende menneske som i motsetning til hennes foreldre kunne bekrefte henne og også på det følelsesmessige planet gi henne det hun alltid hadde ønsket seg men aldri hadde fått.

Under graviditeten blei hun imidlertid mere og mere betenkt, hun syntes Jens var distansert og kjølig og når de tre barna fra tidligere ekteskap var på besøk så hun at han ikke hadde noe bra og nært forhold til dem. Hun tenkte mye på abort, men loven om fri abort tredde ikke i kraft før neste år. Graviditeten blei plagsom etter som hun hadde så negativt forhold til den. «Det er som om han sparker med vilje, for å plage meg», sa hun. Et halvt år etter at barnet var født blei Jens utnevnt til ambassaderåd ved den norske ambassaden i London og de flyttet dit. Men Wenche angret på ekteskapet og ville hjem, Jens var ikke den hun trodde. Hun forlot London et halvt år etter at hun hadde flyttet dit. 

Psykologien bak partnervalget er interessant og kan beskrives ut i fra mange innfallsvinkler. Min beskrivning bygger på det jeg skrev tidligere om identifikasjon.

Vi gjør mange valg i livet, viktige og uviktige. Partnervalget er ett av de viktigste. Det er eksistensielt fordi vi med vår menneskelige evne til å se in i fremtiden og skape oss forestillinger om den innser at det er et valg som kommer til å påvirke resten av livet. For mange er det å bli i en dårlig relasjon forbundet med å gi opp selve meningen med tilværelsen.

La oss begynne med å se på det fra en generell synsvinkel. Det optimale handler om ett fritt valg der begge velger hverandre med åpne øyne ut fra den informasjon og de følelser som finnes i nåtiden. Men for mange blir det dessverre ikke slik. På grunn av den negative identifikasjon som de fleste bærer med seg i en eller annen form kommer valget å bli over determinert dvs. at det i tillegg til faktorene i nåtiden også kommer til å bli preget av historien. Når man som barn har gjort seg lik negative og utviklingshindrende trekk hos foreldrene kommer dette til å være med å bestemme ens opplevelse av andre mennesker også i voksen alder. De som har negative sider som man allerede er blind for fremstår lett som positive og feilfrie. Når man blir forelsket er det jo gjerne slik at man ikke ser den andres feil. Forelskelse gjør en blind sies det. Da er det nettopp dette som hender, når man har truffet en person hvis negative egenskaper man allerede er blind for blir forelskelsen perfekt. Å velge «den rette» ut fra denne blindheten skjer med ufeilbarlig presisjon. Blant 100 personer i et rom gjøres et valg styrt av blindhet og ikke åpne øyne. Om det er mammas eller pappas negative egenskaper som skaper blindheten spiller mindre rolle. Denne «perfekte» person gir også forventninger om at man endelig skal få det man ikke har fått. Det er ut fra dette ganske lett å forstå at det snart kommer til å slå sprekker i idyllen. Ofte holder det ikke ut søtebrødsdagene engang. Den andre begynner snart å opponere seg mot å skulle leve opp til de umulige forventningene spesielt etter som den andre er en person med egne krav ut i fra egen brister og lengsler. Ofte kan man tenke at det mangler en person, en tredje person som kan være så givende at begge kan få det de lengter etter. Oppvåkningen begynner gjerne med en streben etter å ville forandre den andre, han/hun skal bli slik at lengselen kan tilfredsstilles og bli lik det perfekte idealbildet som var der fra begynnelsen. Den andre vill oftest ikke være med på dette og har gjerne sine egne krav om å forandre og dermed er konfliktene og krangelen i gang. Det er dette som skaper nerven i dramaer som «Hvem er redd for Virginia Wolf». Vi minnes Elizabeth Taylor og Richard Burton i filmen med samme navn. Den krisen som oppstår kan løses om bare dialogen bevares og man kan komme ut igjen på andre siden og velge hverandre på nytt. Denne gang blir valget realistisk og med åpne øyne. «Jeg velger deg som den du er». Krisen kan lede til en viktig vendepunkt i livet der man blir nødt til å sørge det man ikke har fått og befri seg fra byrden fra det forgangne.

Men når dialogen havarer og overgår til retorikk blir det krig og konfrontasjon. Ingen part vil ta på seg ansvar eller skyld, ingen vil innrømme noe og gi den andre rett. En lengre tid arbeidet jeg med parterapier og da kunne jeg ofte få oppleve par som ikke kom fra hverandre på grunn av at skyldproblemet limte dem sammen. Den andre måtte erkjenne sin skyld før det var mulig å gå. Ett par i 70 årene kom og sa at de ville ha hjelp med å skilles. Ikke før var de kommet in og hadde satt seg før de var inne i en diskusjon om hvem som hadde skylden i for det ene eller det andre. Jeg blei utsett til dommer som skulle bestemme hvem som hadde rett. Begge mente at jeg skulle dømme til deres fordel. Det begynte med det katastrofale som hadde hent når det giftet seg for snart 50 år siden. Det hadde blitt noe feil med takkekortene og de anklaget hverandre med stor bitterhet. Ingen av dem ville innrømme at de hadde gjort feil. Problemet blei dobbelt så stort ettersom de ikke lengre kunne huske hvordan det hele hadde gått til. Så måtte de også slåss om hvem som hadde den riktige versjonen. Det blei etter hvert klart at de hverken kunne eller ville skilles. Denne kampen hadde blitt deres livsinnhold og de kunne ikke være uten den.

Vi har ikke fått vite så mye om Jens sin historie og personlighet, men kan bare ane at Wenche på et eller annet vis passet in i den. Det skal to til for å danse tango. Han opplevde i hvert fall at hun ville ha for mye og etter hvert sa han at hun utnyttet ham og hadde giftet seg med ham for sin egen vinning. Antagelig hadde han egne behov med seg fra barndommen og hadde ut fra sin egen blindhet valgt nettopp en slik kvinne som ikke kunne gi ham det han ønsket. En kvinne som selv ville ha.

Når det gjelder Wenche blir hennes motiver klarere fordi vi vet mere om hennes bakgrunn. Hennes far, byggmesteren, var en ganske fraværende figur. Han var mye hjemmefra og han døde når Wenche bare var 8 år gammel. Moren var fraværende gjennom sin tilbaketrekning. En tilbaketrekning som etter hvert ledde til en psykose. En tid var hun innlagt med paranoide vrangforestillinger. (Seierstad). Jens passet med andre som hånd i hanske. Wenche valgte ham ut fra at han hadde de egenskaper hun hadde gjort seg blind for i sin barndom. Han var fraværende og distansert. Hun, det avviste barnet blei på nytt avvist. Hun fikk ikke den nærhet og ømhet hun hadde lengtet etter. Jens var «feil» mann.  Blindheten varte ikke lenge og hun blei mere og mere opptatt av at han ikke kunne gi henne noe av det hun lengtet etter.

At Jens avviste henne kunne henge sammen med at de i grunnen hadde samme problem. Dette vet vi ingenting om, men generelt er det slik at den som avviser selv har vært avvist. Antagelig kjente Jens et krav som han umulig kunne tilfredsstille og trakk seg ytterligere tilbake. Relasjonen gikk in i en ond sirkel der Wenche fikk mindre og mindre jo mere hun krevde. Frustrasjonen var høy, men det fremkommer ikke så mye i Seierstad sin framstilling som tyder på at hun forsøkte å påvirke Jens eller forandre ham til å bli den hun ville at han skulle være. Antagelig fantes en oppgitthet i henne ettersom hennes anstrengelser i barndommen hadde vært forgjeves. Dialogen mellom dem havarerte tidlig og overgikk til et kjølig ikke-forhold som inneholdt lite drama og konflikt. Skuffelsen over å ikke få det hun lengtet etter flyttet seg raskt over på barna og spesielt Anders, som ville ha noe av henne som hun verken kunne eller ville gi. Man kan ikke øse fra en tom brønn, heter det.

To som ville ha og ingen som kunne gi. Wenche reiste tilbake til Oslo med enda en skuffelse i bagasjen. Når hun traff Jens fantes det et håp om at hun skulle få det hun lengtet etter. Nå var det ingen som kunne gi henne det. Den som tok på seg å forsøke var lille Elisabeth. Seierstad skriver at hun blei både mamma for Anders og mamma til sin mamma. Det var ikke bare avvisningen fra Wenche som rammet Anders, Jens avviste ham i like stor grad. Fedre i samme situasjon bruker vanligvis å anstrenge seg for å holde kontakten med sitt barn. Jens gjorde svært små slike anstrengelser og det kom til å gå et år innen han traff Anders igjen.

Utviklingen fra forelskelse mellom foreldrene under den første tiden til distanse og kanskje hat gjorde at Anders hadde byttet identitet innen han blei født fra å være et kjærlighetsbarn til å bli et uønsket og avvist barn.

Dialogen som havarerte.

Dialogen er til for å klare opp saken, sa Sokrates. Den er ikke til for å vinne over motstanderen. Retorikken har derimot som mål å vinne over eller overbevise motstanderen. Dialogen er med andre ord konstruktiv og innebærer at man lytter til den andre.

Fra den dagen man fødes begynner dialogen. Den begynner som et ordløst samspill mellom forelder og barn. Det er barnet som tar initiativet og den sensitive forelderen som svarer ut fra barnets behov. Barnet vender seg mot brøstet og vil ha mat, moren svarer ved å gi det. Problemet med maten er løst. Det er fullt og ubehagelig i bleia, barnet kommuniserer dette, bleia byttes og saken er oppklart. Men foreldrene har også et valg, moren kan velge å ikke gi brystet og begge foreldrene kan velge å ikke bytte bleien, Fra første begynnelsen kan de også velge å ikke gi den øyekontakt som barnet søker. Dette kan også bli det dypeste grunnlaget for avvisningen. Det kan også bli grunnen til at dialogen havarerer.

Slik kom Wenche og Anders i utakt. Wenche hadde negative følelser for ham, hun ville ikke ha ham og hun svarte antagelig ikke på signalene fra ham. Dette hadde hun antagelig skyldfølelse for slik som beskrevet tidligere. En skyldfølelse som hun ikke kunne erkjenne, som var stor nok til at det var umulig å kjenne på den.

For å kunne erkjenne sin skyld behøver man være trygg på sin egen verdi. Det avviste barnets problematikk består blant annet av at det ikke finnes tilstrekkelig selvfølelse og tro på egen verdi. Wenche bar på en skyld for at hun i det hele tatt hadde blitt født til verden. Da blir det som den berømte sekken med erter. Det går ikke å gjøre ett hull i den for å ta ut en ert for da kommer alle trillende. På samme måten går det heller ikke å slippe til litt skyld for da kommer alt og da blir man ingenting verdt. Derfor må hele tiden garden og forsvaret holdes oppe.

Det er ingenting som er så ødeleggende for dialogen som skyld. Det er en forutsetning for at dialogen skal fungere att begge parter er villige til å erkjenne sin skyld. Man må kunne si: «Du har rett, det var min feil». Fra det øyeblikk når det kommer til å handle om å ikke erkjenne sin skyld, blir det en kamp der man forsøker på alle sett å forsvare seg og der det ikke lengre kommer til å handle om å kunne vinne klarhet i saken.  Når man møter en person som bare anstrenger seg for å komme fra sin skyld blir det heller ikke mulig å få til et ekte møte. Det blir ingen nærhet ettersom den barriere som oppstår når den andre forsvarer seg hindrer en dypere nærhet og kontakt. Det bekreftende samspillet opphører hvilket for et barn er noe av det mest utviklingshindrende som kan hende,

Når dialogen havarerer tidlig i livet kommer personligheten og karakteren til å preges av dette og det er det ikke sikkert at den noensinne vill bli gjenopprettet. For mange kommer livet å preges av att de står i et retorisk forhold til tilværelsen. Livet blir fullt av stress, kamp og konflikt. Men det er også mulig å gjenopprette dialogen. Det kan skje i samband med positiva møter i livet, en legende vennskaps eller kjærlighetsrelasjon eller gjennom at personen til eksempel går i en langvarig psykoterapi.

Et barn har rett til å få uten å gi tilbake. Det har rett til å få ut fra sine behov uten forbehold. Det typiske som sikkert også preget forholdet mellom Wenche og Anders var at han ikke fikk ut fra sine behov, men ut fra Wenches forsøk på å komme fra sin skyldfølelse. De gode bollene blei bakt når skyldfølelsen blei for stor. Å gi ut fra skyldfølelse står i motsetning til å gi av kjærlighet.

Når dialogen havarerer blir det et kampforhold til andre og tilværelsen, det blir retorikk på bekostning av dialog. Anders mistet tidlig troen på å få ut i fra sin egen betydning og verdi. Når han kom til Statens senter for barn- og ungdomspsykiatri, hadde han svært lite dialog med andre. Han holdt seg for seg selv. I psykologirapporten heter det: «Han deltar ikke når andre barn leker.» og «Han tar ikke selv initiativ til kontakt med andre barn.»

Seierstad gir et ganske entydig bilde av Anders. Ganske tidlig deler han opp verden i en ond og en god. En idealisert verden i motsetning til en foraktelig og forkastelig verden. Enten var man med ham i hans idealiserte forestillinger eller mot ham og dermed forkastet. Det blei færre og færre og til slutt ingen som kunne være med ham i hans forestillinger og han trakk seg til sist tilbake i en privat verden der bare den i fantasien konstruerte tempelridderordenen var på hans side. Med en slikt forhold til verden går det ikke å føre en dialog. For å klare opp i saken behøves det at man kan se begge sider av den.

Når Anders ganske tidlig i livet ga opp dialogen utviklet han seg i stedet til forhandler. Man får noe om man har noe tilsvarende å bytte med. Det første han gjorde i sitt møte med politiet på Utøya var at han forsøkte forhandle. Når de forsøkte presse ham på opplysninger om hvorvidt det fantes medhjelpere sa han «Jeg kan fortelle 98 prosent men jeg vil forhandle om de to siste». Denne forhandleren var det også forsvarsadvokaten Geir Lippestad møtte. Lippestad beskriver blant annet de harde forhandlingene han hadde med Breivik om hvem som skulle kalles in som vitner. (Lippestad: Det kan vi stå for.)

Prisen å betale for å forlate dialogen er ensomhet og att man trekkes nærmere det sorte hullet som heter «intet». Det hull som Breivik vill slippe å bli oppslukt av gjennom sine grufulle handlinger.

Mannen som ikke kunne fødes in i livet.

» Problemet med meg var at jeg aldri kunne fødes in i livet»

«Jeg opplevde aldri gleden ved å være barn.»

«Jeg var alltid, alltid utenfor meg selv»

(Søren Kirkegaard, dansk filosof 1813-1855)

Hva mener Søren Kirkegaard med at han aldri blei født i livet? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i tankegangen om det forlengete svangerskapet. Det biologiske svangerskapet varer ca. ni måneder og avsluttes med fødselen og att navlestrengen klippes. Men så har man tenkt seg at dette er begynnelsen på ett psykologisk svangerskap. En metaforisk forestilling som bygger på at det finnes en motsvarende psykologisk prosess som varer omtrent like lenge. Når barnet fødes til verden etableres en psykologisk navlestreng. Det oppstår en kontakt og et samspill gjennom blant annet øyekontakt hvilket leder til en tilknytning. Slik oppstår ett symbiotisk samspill mellom foreldre og barn der barnet får alt det det behøver gjennom å signalere og kommunisere omkring sine behov. En dialog etableres som beskrevet ovenfor.

Dette symbiotiske samspillet karakteriserer det psykologiske svangerskapet der barnet er mere eller mindre ett med sin forelder og har ingen opplevelse av seg selv som en egen person. Etter hvert som utviklingen og modningen fortsetter oppstår en gryende følelse hos barnet av å være en egen person. Selvbevisstheten innebærer at det ser seg selv og etter hvert oppfatter det at det blir en egen person med et navn og ett kjønn. Hele den senere utviklingen frem til voksen alder har som mål å forme en selvstendig person som kan ta egne beslutninger og ikke være avhengig av andre for å klare seg. Å eksistensielt bli til som menneske og fødes in i livet handler om hvordan man klarer balansegangen mellom å være selvstendig og egen og å være i relasjon til andre.

Problemet med å fødes in i livet har jeg forsøkt å synliggjøre i flere sammenhenger gjennom å bruke bildet av en bro. Nå vil jeg forsøke å plassere Anders Behring Breivik in i dette bildet.

Vi kan begynne med en generell og ideell beskrivelse. En beskrivelse som bygger på den tradisjonelle kjernefamilien med gamle kjønnsrollemønster. Med litt fantasi kan bildet også brukes på en moderne familie der rollefordelingen er annerledes. Ut i fra barnets synsvinkel blir problemet imidlertid det samme. Det behøver bli en egen person og komme seg løs fra de symbiotiske bånd som måtte finnes enten de er til mamma eller pappa. På dette bildet står mor og barn på den ene siden. Deres symbiotiske relasjon er ennå sterk. På den andre siden står pappa og representerer seg selv og de andre. For å fødes in i livet må barnet gå over broen. Det behøver forlate mamma og ta seg in i relasjoner med andre for å kunne oppleve seg selv som en egen person med en egen identitet. Dette er en prosess som kan utvikle seg på mange måter og vi får gjerne en mengde scenarier i hodet.

Mamma kan si: «Ja bare gå du, det er ikke farlig og du kan komme tilbake til meg om du blir redd.» Pappa står på andre siden, trygg og med åpne armer for å kunne ta imot med varme og kjærlighet.

Bildet er det trivelige og ideelle og kanskje utopiske og urealistiske. Det ideelle er å kunne gå over broen på en slik ukomplisert måte. Trygg på å bli mottatt på den andre siden og under vandringen få beholde sin særart uten å behøve å gjøre vold på den. Bli tilstrekkelig lik for å bli akseptert, men også respektert for seg selv slik som man er. Det er ikke mange som kommer over broen på den måten. I virkeligheten er det kanskje en utopi som ingen helt kan oppnå. De fleste av oss blir nødt til å gi opp for mye av oss selv for å bli lik de andre for å passe inn.

Det andre bildet viser større dramatikk og gir en følelse av hvor farlig det er å forsøke å ta seg ut i livet. I stedet for å vise att barnet er velkomment kan pappa stå halvt bortvendt og se likegyldig ut. Han kan se truende ut eller han kan stille vilkår som gjør det hele ganske umulig. Mulighetene i dette bildet er uendelige og kommer til å prege den måten barnet tar seg in i livet på eller mere eller mindre mislykkes med det.

En mann som gikk med vanskelige selvmordstanker sa: «Jeg har blitt stående mitt på broen og det er like bra at jeg hopper i elven.»

De overlevelsesstrategier som utvikles og hvordan barnet former sin karakter kommer til å være bestemt ut fra hvordan det kan lykkes med å ta seg over broen. For Anders sin del blei det vanskelig etter som mamma Wenche var svært ambivalent til ham. Seierstad beskriver at hun var en dobbelbindende mamma som skjøv ham fra seg med den ene hånden for så å trekke ham tilbake med den andre når skyldfølelsene blei for store. Hennes aggresjon mot Jens bidro antagelig til at hun ikke oppfordret Anders til å gå over broen. Jens gjorde det dessuten ganske umulig. Han fantes på den andre siden av broen, men langt bort, uinteressert, bortvendt og likegyldig. I hele Seierstads fremstilling er det ingenting som viser at Jens brydde seg om sin sønn. Jeg sa innledningsvis at jeg ikke var ute etter å løse skyldspørsmålet. Hvem av foreldrene som bar mest skyld for at Anders Behring Breivik utviklet seg som han gjorde. Men det kan likevel være på sin plass å peke på at Jens med sitt fravær bar et like stort ansvar som Wenche som egentlig forsøkte å være mamma så godt hun kunne ut ifra sine dårlige forutsetninger.

Anders kunne med andre ord ikke gå over broen. Han blei værende på ene siden med sin mamma og kunne som Kirkegaard ikke fødes in i livet. Seierstad beskriver hvordan han skammet over sin binding til moren. Når de var ute og gikk sammen fikk hun beskjed om å gå noen steg bak ham så det ikke skulle synes. «De kan tro at jeg er en idiot.»

Den feminine identifikasjonen som en del har lagt merke til og som har fått mange til tenke på en latent homoseksualitet kan også forklares ut i fra dette bildet.

Å ikke fødes in i livet skaper den eksistensielle følelsen av å vær utenfor som Kirkegaard beskriver. Det er en følelse av å ikke få noe liv og i dypest mening heller ingen eksistens etter som det bekreftende samspillet med andre savnes. Anders var nødt til å forsøke å være menneske helt for seg selv. Etter som han ikke kunne få til et liv i det virkelige livet forsøkte han å leve et liv i sin egen indre verden. I sin frustrasjon over å ikke kunne fødes in i livet formet han tidlig de tilbaketrekningsmekanismer som kom til å ligge til grunn for det bilde av verden som han skapte seg og som blei ganske privat og psykotisk. «Jeg har rett til å bestemme over hvem som skall leve eller dø.»

Symbiosekomplekset

For mange år siden leste jeg en artikkel av en dansk psykolog. Navnet har jeg glemt og artikkelen har jeg mistet. Tittelen var nettopp «Symbiosekomplekset». Det er ikke en vanlig benevning, jeg tror ikke at jeg har støtt på den i noen annen sammenheng og når jeg forsøker å google på den får jeg ingen treff. Tankegangen i denne artikkelen har jeg imidlertid hatt med meg og tenkt at det i den finnes en nøkkel til å forstå ekstrem innvandrerfiendtlighet/frykt av den karakter som preger Anders Behring Breivik.

Denne psykologen hadde studert ett antall barn med en psykotisk problematikk. Det er spesielt to tilfeller jeg husker. Det ene var en liten pike som var panisk redd for støvsugere. Hun var redd for å bli sugd in i dem. Denne redselen forholdt hun seg til gjennom å tegne støvsugere. Inntaket på støvsugeren tegnet hun gjerne som en stor munn. Årsaken var å finne i hennes relasjon til sin mor. Psykologen beskrev moren som invaderende og uten evne til å respektere sin datters behov for selvstendighet. Den lille piken måtte hele tiden kjempe for være en egen person. Å bli oppslukt betydde utslettelse og at hun ikke kunne få bli den hun var ment til å bli; en liten pike med ett eget liv. Hun kunne dermed heller ikke vandre over broen og bli født in i livet.

Det andre tilfellet handlet om en liten gutt som hadde det svært problematisk med at mennesker med annen hudfarge flyttet in i Danmark. Han var ikke så redd for enkelte mennesker, men det var selve idéen som skremte ham. Han så for seg hvordan den danske befolkningen kom til å blandes opp og den typiske lyse hudfargen skulle forsvinne. Denne idéen skremte ham og hans frykt var av samme karakter som den til den lille piken. Han hadde utvidet sitt bilde av seg selv til være synonymt med sitt land og var også redd for å bli oppslukt og ikke kunne få bli en egen person.

Begge disse barna hadde uløste symbiosekompleks dvs. de hadde ikke kunnet komme seg løs fra sin symbiotiske binding til mamma som var invaderende og oppslukende. Den symbiotiske bindingen kunne ikke løses opp og den psykologiske navlestrengen kunne ikke klippes av og barnet kunne ikke bli en egen person. Piken hadde flyttet problemet over på støvsugeren, gutten hadde flyttet det over til forholdet mellom den danske befolkningen og innvandrerne.

Som jeg forsøkte å vise med bildet av broen er det mange som ikke har kommet over den på en bra måte, dvs. det finnes mange med uløste symbiosekomplekser i varierende grad og omfatning. Felles for dem alle er at de ikke har løst konflikten mellom frigjørelse og avhengighet hvilket gjør att alt og alle som truer deres uavhengighet og selvstendighet blir en trussel. Det er mamma som hindrer dem fra å gå over broen av forskjellige årsaker. (Og en pappa som ikke hjelper til fra den andre siden.) Skyldfølelsen som leder til dobbeltbinding som beskrevet tidligere er en årsak. Disse mødrene klarer heller ikke å la barnet klippe den psykologiske navlestrengen fordi den også gir dem den næring de behøver. De har ikke et eget liv og finner bekreftelse i å ha ett barn som er bundet til dem. Å slippe barnet fri blir en trussel som stiller dem fremfor avgrunnen og det forferdelige «intet». At barnet får et eget indre liv der det kan ha en egen indre verden blir vanskelig å tåle. De kan kontrollere barnets adferd i det ytre, men behøver også vite hva som hender i det indre for å ha full kontroll. De blir inntrengende og invaderende i sine forsøk på kontrollere hva barnet foretar seg også i sine fantasier og tanker. Dette er den største trussel et barn kan oppleve ettersom det eksistensielle behovet av å bli til som menneske trues.

Nå må det sies at slike symbiotiske bindinger ikke bare oppstår mellom mor og barn, jeg har sett flere eksempel på livshindrende symbiotiske bindinger mellom far og barn. I og med nye kjønnsrollemønstre kan man tenke seg at dette blir mere og mere frekvent.

Eksempel: En ung mann blei innlagt på psykiatrisk sykehus med den psykotiske vrangforestillingen at han var død. Det var umulig å få ham til å gå med på at dette ikke var riktig. Hans far kom på besøk hver dag. I begynnelsen syntes personalet at det var fint at faren var så engasjert, men man la merke til at de to blei borte en stund hver gang. Etter hvert viste det seg at de da var på toalettet der faren ga sønnen klyster. Han forklarte det med at han alltid hadde ordnet med dette for sønnen. Det viste seg at faren forsøkte å ha kontroll over det meste av sønnen autonome funksjoner og hindre hans selvstendighet på alle plan.  Sønnen hadde ikke kunnet komme på noen annen løsning enn å gjøre seg utilgjengelig gjennom å forklare seg død. Dødsriket hadde faren ikke tilgang til og han kunne redde det lille som var igjen av sin egen eksistens.

Tankegangen blir at mange av de som har ekstreme problemer med innvandring og påvirkning fra andre kulturer og religioner har det ut i fra ett uløst symbiosekompleks. Som for den lille gutten finnes det en frykt for å bli oppblandet, den samme frykt som piken uttrykker med sin redsel for å bli sugd in i støvsugeren. Det handler med andre ord ikke så mye om redsel for en enkelt person med mørk hudfarge, det handler mere om selve idéen att vi/jeg kan bli oppblandet og utslettet. Trusselen er eksistensiell og blir så viktig at den overskygger alt annet for en del av dem som har det uløste symbiosekomplekset som sitt fremste signum. Om vi går tilbake til bildet av broen forstår vi at det kan finnes mange av dem slik at en rimelig hypotese kan være at det er blant disse vi finner de som har de største problemene med innvandrere og kulturell og religiøs påvirkning.

Årsaken til ekstremisme beskrives ofte som «radikalisering». At personen har fått sine ekstreme holdninger på grunn av påvirkning fra andre, foreninger etc. Til en viss grense er dette sikkert riktig og det er ikke meningsfullt å lete etter grunner i psykopatologien til alle meninger som er på tvers av en almen oppfatning om innvandringens problemer. Men det finns en grense som når den overskrids, behøver diskuteres ut i fra tankegangen om dypere personlighetsforstyrrelser. En som gikk langt over den grensen var Anders Behring Breivik og vi kan ikke forstå dette om vi ikke vil lete etter den dype psykopatologien bak hans tankeganger og handlinger.

Hypotesen er videre at Anders Behring Breivik er en av disse som ikke kunne klare tanken på oppblanding på grunn av et uløst symbiosekompleks. Han var så truet av denne følelsen av å bli utslettet at han ikke kunne stå ut med det hvilket medførte at all hans energi og kraft blei kanalisert mot å slåss mot denne trusselen. Forberedelsen til hans «krig» skjedde på pc-en i gutterommet, men årsaken til hans problem fantes hos mamma på den andre siden av døren. Mye av den binding til mamma som Seierstad beskriver i sin bok kan forklares ut i fra tankegangen om et uløst symbiosekompleks. Om Wenche i tillegg til sin ambivalens og dobbeltbinding også var inntrengende og invaderende er kanskje ikke så klart, men Seierstad kommer ofte tilbake til hennes grenseløshet hvilket kan tyde på at hun heller ikke kunne ha respekt for sin sønns behov av integritet. Anders viste i hvert fall at han forsvarte seg mot henne gjennom at han i blant ikke ville spise hennes mat og i blant ikke ville slippe henne inn.

Seierstad siterer fra rapporten fra Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri: «Hele familien er preget av moren store psykiske problem. Mest går det ut over Anders. Dette forholdet er svært dobbelt, gjennom at moren knytter ham symbiotisk til seg samtidig som hun avviser ham svært aggressivt. Anders blir offer for morens projeksjoner av paranoid, aggressive og seksuell angst overfor menn generelt.»

I den første psykiaterapporten av psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby heter det: «Observandens mor beskriver at observanden ikke lengre så ut til å vite hvor stor avstand han skulle holde til henne, i det han kunne skifte på å sette seg alt for nær henne i sofaen til å ikke ville ta imot maten hun serverte.»

Narcissus

Hva mener du? En stor mann? Jeg ser bare en skuespiller som fremstiller sitt eget ideal.

(Nietzsche, 1886)

Under rettssaken mot Anders Behring Breivik var det stor uenighet om hvilken diagnose som skulle passe på ham. De to rettspsykiatriske undersøkelsene kom frem til motstridende konklusjoner og en rekke professorer og andre fagfolk uttalte seg delvis som vitner og delvis til media og hadde forskjellige oppfatninger. På ett punkt fantes det imidlertid en enighet. De fleste anså att han hadde en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Til og med Breivik selv viste en viss innsikt og selvironi når han avsluttet et brev til Åsne Seierstad med «Med narsissistisk hilsen---«

Den greske myten om Narcissus finns i mange versjoner, en handler om en ung mann som ble så forelsket i sitt eget speilbilde, slik han så det i en stille vannflate, at han glemte alt annet og svant hen og døde. Gudene lot det vokse opp en blomst til hans minne, den vi i dag kaller narsiss.

De fleste av oss kan erkjenne visse likheter med Narcissus. Det er til og med nødvendig å ha ett positivt forhold til seg selv. Det inngår i den selvtillit som er så viktig å ha for å se seg selv som en verdifull person som har rett til å finnes til og ta en plass blant andre. Men så kan det bli for mye av det gode. Da blir det til selvsentrering og oppblåsthet. Det går inflasjon i selvet har noen sagt. Så må vi spørre: Hva er årsaken til denne inflasjonen og hvordan kom det seg at Anders Behring Breivik utviklet seg til å bli denne narsissisten med det oppblåste selvbildet?

I hemmelighet forakter du deg selv, også når du gjør det meste av din fortreffelighet.

           (W. Reich: Listen, Little man.)

Nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan narsissismen utvikles ligger i avvisningsproblemet. Anders var som beskrevet tidligere, et avvist barn. Når han fikk oppleve at han ikke var bra nok som han var valgte han som alle andre barn med de samme forutsetningene å forsøke å forandre seg for å bli slik at han kunne bli godkjent. Han utviklet et idealisert selvbilde som han måtte leve opp til for å møte forventningene. Wenche hadde selv et slikt idealisert selvbilde som hun hadde utviklet for å avverge avvisningen fra sin egen mor. Via de identifikasjonsprosesser som er beskrevet tok Anders til seg Wenches forestillinger om hvordan man skal være for å være bra nok. Seierstad beskriver flere ganger den ordentlighet og det pedanteri som preget mor og sønn.

I prosessen med å skape og forme sin personlighet og karakter brukes kraft og energi for å realisere forestillingene om hvem man vil være. Om man ikke kan bruke kraften til å realisere det som er det ekte og egentlige selvet ut fra det som er ens særart må energien brukes til å realisere det falske selvet. Det falske selvet skaper en likhet med noen annen og leder bort fra det ekte, egentlige og egne selvet.

Dermed har det også blitt formet et følsomt system som hele tiden er avhengig av bekreftelse utenfra. «Du duger, du er bra nok, jeg liker deg, jeg elsker deg. Vilkåret er at du oppfører deg slik at du også bekrefter min fortreffelighet.» Om nødvendig må dette idealiserte selvet blåses opp mer og mer for å være sikker på å få den nødvendige bekreftelsen. Til sist handler det om retten til å finnes til i verden og i andres øyne.

Ofte som for Breivik, var det ikke mulig å få dette til. Det blei likevel for lite. Når barn ikke trives med det den ytre verden kan by på trekker de seg gjerne in i seg selv og skaper kompensasjon på fantasiplanet. Kan man ikke få det man behøver i den ytre verden kan man få det i den indre. Anders formet ganske tidlig slike tilbaketrekningsstrategier hvilket kunne observeres under hans opphold på Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri. På fantasiplanet kunne han være den han ville være. Dette vokste med årene og blei til sist til storhetsforestillinger som ikke lengre var i kontakt med virkeligheten.

Ibsens Peer Gynt var en ung mann som ikke var så vel ansett i bygden, og som mest levde i en fantasiverden der han utrettet stordåd. Når han ligger på ryggen og ser opp i en sky synes han at han ser en rytter til hest.

"Peer Gynt rider først, og der følger ham mange. -

Hesten har sølvtopp og gullsko fire.

Selv har han hansker og sabel og slire............

Kvinderne nejer sig. Alle kan kende keiser

Peer Gynt og hans tusende svende."

Så måtte Peer Gynt ut i verden for å realisere sine forestillinger om sin egen storhet. Han ville komme tilbake hjem som en stor mann og vise alle dem som hadde mobbet ham at han var bedre enn dem. Han var ikke så nøye med metodene, det viktigste var at han tjente penger. Blant annet var han innblandet i slavehandel.

Breivik fulgte den samme veien og tjente en tid store penger gjennom å selge falske vitnemål på nettet.

 De høye tankene om seg selv som gir narsissisten hans oppblåste væremåte blir samtidig hans svakhet og sårbarhet. Oppblåstheten blir som en ballong som kan falle sammen om noen kommer med en nål og stikker hull på den. Narsissisten må til enhver pris forhindre at dette skjer. Alle forsøk til krenking eller nedvurdering må avverges. Dette er ikke underlig når man tenker på hva man angriper hos ham, nemlig hele grunnen for hans eksistens. Noen tar til aggresjon og forsøker tvinge andre til å gå med på at de er størst og best, andre trekker seg in i seg selv og kompenserer med å skape seg forestillinger på fantasiplanet om den egne fortreffeligheten. Det ene utelukker ikke det andre. Breivik utviklet sine psykotiske storhetsideer på gutterommet med PC-en og dataspillet World of Warcraft.

At tilbaketrekningen og kompensasjonen på fantasiplanet utvikler seg henger sammen med krenkinger og skuffelser. Virkeligheten kunne ikke gi Breivik den status han behøvde. Under barndommen var han tidvis mobbet, men som Seierstad peker på var dette ikke i den grad at han virkelig kunne kalles ett mobbeoffer. I blant var det til og med han selv som mobbet. Det var i stedet livet i seg selv som skapte krenkingene. Han blei ikke den store helt han ville bli blant taggerne, han lyktes ikke så bra i Frp og hans forsøk på å tjene penger gikk heller ikke som forventet. Att bli sittende på gutterommet hjemme hos mamma stemte dårlig med de idealiserte forestillinger han hadde hatt om lykke og fremgang. Breivik hadde antagelig under lang tid utviklet kompensatoriske storhetsidéer, men i den virtuelle verden han gikk in i med hjelp av World of Warcraft mistet ballongen kontakten med marken og de megalomane ideene utviklet seg til psykotiske vrangforestillinger. 

Kan det finnes en mer innlysende konklusjon å trekke av dette enn at behovet for kompensasjon på fantasiplanet blir større etter som fornedringen øker? Er det ikke også rimelig å tenke seg at storhetsideer og vrangforestillinger slik vi finner dem hos den schizofrene, bare er et ekstremt uttrykk for dette? Det som har hendt med den schizofrene, er bare det at virkeligheten har blitt for uforenlig med fantasiene, og at han har måttet foretrekke dem fordi virkeligheten ble for smertefull.

Det ville være galt å si at den narsissistiske karakteren bare er opptatt av seg selv. Andre mennesker interesserer ham i aller høyeste grad, men hans måte å interessere seg for dem på er spesiell. De er først og fremst interessante i den grad de kan bekrefte hans egen fortreffelighet. Om den andre ikke oppfører seg i overensstemmelse med dette, er narsissisten uinteressert i hvordan han har det og hvordan han føler og tenker. Narsissistens relasjoner til andre er vanligvis eksploaterende og iblant parasittiske, han suger ut andre mennesker og kaster dem fra seg som tomme eggeskall. Den typiske selvsentreringen setter evnen til empati med andre ut av funksjon. Ikke slik at de ikke kan kjenne hvordan den andre har det, men det fører ikke til noen medfølelse, det blir i stedet brukt til ytterligere utnyttelse. Så når Breivik sier at han måtte arbeide aktivt med å undertrykke sin empati for å kunne være i stand til å skyte ned forsvarsløse ungdommer er dette antagelig en etterkonstruksjon og et ledd i idealiseringen av seg selv. I virkeligheten fantes ikke denne empatien hos ham. Like lite som hos Peer Gynt når han ligger i havet på en hvelvet båt sammen med det sunkne skipets kokk. Båten kan ikke bære dem begge og kokken ber for sitt liv.

Peer

Den næven væk!

Kokken

Å, snille, - spar! 
Husk på de små, jeg hjemme har!

Peer

Jeg trænger livet mer end du, 
for jeg er ungeløs endnu.

Kokken

Slip! De har levet; jeg er ung!

Peer

Fort; rap dig; synk; - du blir så tung.

I dette ser man også den store skrekken i Breiviks liv. Han, som var så desperat i sitt behov etter å ha noen som beundret seg eller som han kunne kjenne seg sterkere og bedre enn, løpte risikoen å bli stående ensom når han hadde sugd ut og brukt opp alle omkring seg. Her truet også sammenbruddet. Fordi han hadde gjort alt for å bli sett og ikke hadde noen egen personlighet som kunne klare seg uten dette, blei han stående i et eksistensielt vakuum når han hadde løpt hele linen ut. Når ikke lengre den fiktive bekreftelsen fra medspillerne på nettet var nok blei løsningen å forlate virkeligheten og fortsette å blåse opp sitt allerede inflaterte selv til det til sist mistet kontakten med bakken. Selvgodheten blei til psykotisk megalomani.

Slik gikk det også for Peer Gynt. Når han fikk oppleve at hans store formue og dermed hans satsning på å realisere den megalomane drømmen om å bli keiser over hele verden gikk om intet falt han sammen og endte på galehus i Kairo med vrangforestillinger om å være det han drømte om, nemlig keiser.

Et annet eksempel på dette kan være idrettsmannen som i flere år hadde solt seg i publikums oppmerksomhet. Han hadde også vært midtpunkt i vennekrets og familie, skjønt en del av dem hadde blitt litt lei av alltid å skulle tilhøre hans beundrende skare. Så en dag får han en skade som er så alvorlig at han ikke lenger kan drive idrett. Dette er selvsagt et alvorlig trauma for enhver idrettsutøver, men for denne personen raste alt sammen. Livet hans var basert på at han kunne stå høyt over alle andre og sole seg i deres beundring, nå raste det som et korthus. Han ble psykotisk og utviklet blant annet storhetsideer, han var en stor profet som skulle frelse verden fra undergangen.

Generelt kan man si at så lenge den narsissistiske karakteren kan opprettholde sitt inflaterte selvbilde lever han videre uten spesielle symptom eller problem. Hele hans karakterstruktur er oppbygd for å avverge den angst som rammer ham om han mister sitt forsvar og blir så liten og verdiløs som han egentlig kjenner seg. 

Den narsissistiske karakteren sier ganske enkelt at andre mener at jeg ikke er verdt noe, og det gjør forbannet ondt og jeg aksepterer det ikke. I stedet er mitt utgangspunkt at jeg er verdt mer enn dere alle, og at dere en gang vil oppdage dette og komme til å krype for mine føtter. Derfor blir han selvgod og "selvforsørget", og trenger ikke andre til annet enn å beundre seg. Mange av disse menneskene har utviklet en fantastisk evne til å få andre til å gå med på at de er store og betydningsfulle, og med moderne medier til disposisjon bør geniene i bransjen ha uendelige muligheter.

Den ressurssvake narsissisten forsøker å tvinge andre til underkastelse og beundring, gjerne ved å bruke vold, mens den mer ressursrike bruker mer sofistikerte metoder. Eksempler på de sistnevnte finner vi blant de store folkeforførerne, men her ser vi også hvordan morderisk og sadistisk vold lett blir tatt i bruk overfor dem som ikke vil høre til beundrerskaren.

Historien med Breivik viste oss at vi ennå ikke lært å passe oss for det megalomane mennesket. Breivik lyktes med å manipulere psykiatere, jurister og halve den norske befolkningen til å tro at han ikke var paranoid schizofren.

«Dessverre har det viste det seg i ettertid at han visste eksakt hvordan han skulle manøvrere i manesjen. Om enn hans idéer var uovertreffelig syke så var Anders Behring Breivik skarp som få. Kanskje er dette en delforklaring til at han nå på visse plasser i verden fremstår som en kultfigur med hundrevis, ja kanskje tusenvis tilhengere.» (Lippestad

Galskapen

Vi mennesker lever med en ganske problematisk illusjon. Illusjonen om at det finnes et objektivt bilde av verden som vi alle deler. I virkeligheten opplever vi alle verden på hvert vårt unike vis. Vi tolker, legger til, dramatiserer og forskjønner etter behov og ingen av oss gjør det på nøyaktig samme måte. Vi lever i hver vår indre verden slik som jeg har beskrevet det i et annet innlegg.

http://www.anfinset.se/279100268/1458757/posting/v%C3%A5r-inre-v%C3%A4rld

En verden som vi har skapt ut i fra vår historie og våre erfaringer. For det meste finns imidlertid flere fellesnevnere slik at vi kan bli enige om forskjellige beskrivelser av virkeligheten. Men noen garanti for at din opplevelse av rødt er den samme som min går ikke å få. Om vi kommer fra forskjellige kulturer kan vi ha vanskeligere for å forstå hverandre ettersom våre indre verdener er mere forskjellige. Mine barnebarn som vokser opp i en annen tid, opplever verden på en annen måte en meg og det kreves visse anstrengelser fra begge kanter for at vi skal forstå hverandre.

Ut i fra hvordan vi opplever verden gjør vi våre valg og handlinger.  Alltid når det er noen som handler på et vis som vi ikke kan forstå er det fordi denne personen opplever verden på et annet vis ettersom han lever i en indre verden som er strukturert og formet på en måte som er annerledes enn vår egen. Viss fenomen kan vi oppleve såpass like at vi kan kommunisere omkring dem, andre opplever vi så forskjellige at kommunikasjonen blir umulig. Det finns de som har skapt seg en indre verden som er så annerledes at deres adferd konsekvent blir umulig å forstå. Ved et punkt på en skala begynner vi gjerne å kalle disse personene som gale eller psykotiske. I verste fall gir vi dem diagnoser som psykotiske eller schizofrene. Når jeg under mange å arbeidet i psykiatrien og på psykiatriske sykehus fikk jeg oppleve denne gradvise skala fra de som det var mulig å kommunisere med og som opplevde verden tilstrekkelig lik så det var mulig, til de som levde i sin egen indre verden som var så ulik at den ikke lengre var kommuniserbar. På grunn av dette hadde de som kommet lengst i denne prosessen gitt opp språket. Språket forutsetter at det finns en mottager som kan oversette det som blir sagt til noe som kan motsvare hans egne forestillinger. Disse menneskene kunne bare prestere en ubegripelig ordsalat. 

Manges adferd og ritualer var ubegripelige, men så lenge det fantes et språk kunne de forklare slik at man med litt fantasi kunne forstå hva det handlet om. En mann kunne stå ute på gressplenen i timer og stirre rett in i solen. Gikk man nærmere kunne man se at han blunket frenetisk med øynene. Øynene blei etter hvert røde og rennende. Han kunne forklare at solstrålene var farlige og kunne forgjøre alle mennesker. Han anså likevel att han kunne redde hele menneskeligheten, men da var han nødt til å klippe av solstrålene gjennom å blunke som han gjorde med øynene. Dette forklarte han som en selvklarhet som det ikke fantes noen grunn til å tvile på. Umiddelbart kunne man få den trivelige oppfattelsen at det dreiet seg om mann so virkelig ville redde menneskeligheten, må være på sin egen sinnssyke måte. Det var nok ikke så mye altruisme i dette. Det var seg selv han forsøkte å redde. Han var en mann som i flere år hadde vært tvangsinnlagt. Han var kledd i sykehusets grå klær og var fratatt alle rettigheter. Gjennom å forestille seg at han var en betydningsfull person som kunne redde menneskeligheten fikk han den kompensasjon han behøvde får å opprettholde sin verdi. Det var ett forsøk på å slippe fra det å være ingen.

På samme måte var Anders Behring Breiviks frenetiske arbeide med å skrive sitt manifest og å fremstille en bombe ikke et arbeide for å redde den europeiske befolkningen fra mangekulturelle innflytelse, men et desperat forsøk på å redde seg selv. «Om jeg ikke klarer dette er jeg en null.» Til og med skytingen og drepingen på Utøya handlet om det samme, å redde seg selv fra å være ingen.

Av det jeg har skrevet til nå tror jeg det framgår ganske tydelig at jeg anser at den første psykiatrirapporten er den riktige. Den konkluderer med at Breivik lider av paranoid schizofreni og derfor er utilregnelig. Den andre psykiatriske undersøkelsen som gjennomførtes var egentlig en umulighet. Breivik hadde hatt god tid til å dekke over sin psykotiske problematikk. Han behøvde ingen innsikt i at hans idéer var psykotiske vrangforestillinger, han behøvde bare vite hvilken av sine idéer og forestillinger andre bedømte som psykotiske og så holde disse for seg selv.

Så er spørsmålet er dette mulig? Kan en man med denne diagnose ha slik selvkontroll at han kan klare dette? Jeg er overbevist om at det er mulig og finner mange eksempler i litteraturen på dette. Psykiatriprofessor Tor K. Larsen er av samme mening:

http:/www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mener-Breivik-ble-vurdert-pa-feil-grunnlag-7242176.html#.U2vEwPl_sXE